I "A History of the Island" tar Eugene Vodolazkin leseren med på en tankevekkende reise gjennom historien til en fiktiv øy, hvor både klosterets vanskeligstilte og fromme beboere, samt et tidløst kongelig par, documenterer øyas hendelser. I denne skarpe kritikken av den vestlige sivilisasjonen og historien som helhet, tilbyr Vodolazkin en satirisk parabel som belyser europeisk og russisk historie, ideen om fremgang, og meningsløsheten ved krig. Romanen, som kritikere beskriver som et etterspill til hans bestselgende verk "Laurus", presenteres som en kronikk som spenner fra middelalderen til moderne tid. Øya det skrives om finnes ikke på noe kart, men den er utvilsomt virkelig. Selv om den ikke er nevnt i historiebøkene, er hendelsene som fant sted der smertefullt gjenkjennelige. Monkene som fører kronikken, forteller ivrig om de observasjoner de har gjort; om maktkamper, forræderier, borgerkriger, pandemier, tørke, invasjoner, innovasjoner og revolusjoner. Deres nedtegnelser virker for det meste objektive, men minst én av munkene skjuler samtidig en 'virkelig' historie, skjebnebestemt til å bli oppdaget flere århundrer senere. Spørsmålet gjenstår: hvorfor har noen skjult denne sannheten?
