«A Treatise of Human Nature» er et av de mest betydningsfulle verkene innen vestlig filosofi. Utgitt i 1739-40, før Hume hadde fylt tretti år, representerer det et høydepunkt innen engelsk empirisme. Boken er et omfattende forsøk på å anvende vitenskapelige observasjonsmetoder i studiet av menneskets natur, samtidig som den utgjør et kraftfullt angrep på prinsippene i tradisjonell metafysisk tenkning. Hume benytter en mesterlig eloquens når han avviser sjelens udødelighet og realiteten av rom; han undersøker hvordan vi danner begreper om identitet, årsak og virkning; samt spekulerer på naturen av frihet, dyd og følelser. I motsetning til både metafysikk og rasjonalismen, presenterer Humes filosofi en informert skepsis der mennesket ikke blir sett på som en religiøs skapning eller en maskin, men som et vesen dominert av følelser, lidenskap og appetitt.
