A Dance with the World

I det 20. århundre ble enkeltpersoner ofte sett på som tilfeldige vesener som hindret debatter om fremgang. Fremgang ble en sentral del av agendaen, født fra opplysningstidens mørke frø. For virkelig fremgang er det nødvendig med bredere perspektiver: filosofer proklamerte hva som var universelt. De store mennene lærte seg å utnytte fremgang, og mente at andre burde ofre livene sine og sin egen lykke for noe større, noblere og mer generelt. Å glemme seg selv som en individuell person ble en dyd. Dostojveskij hevdet at 'fremgang ikke er verdt et eneste barn tårer.' Så mange tårer ble fellt at man skulle tro verden ville ha blitt skylt bort i dem. Men tårene fra enkeltindivider danner aldri en flodbølge. Forfatteren dykker ned i de usagte kildene til menneskelig singularitet: erfaring, kropp og kjøtt. Å danse med verden blir viktigere enn fremgang, eller 'det felles gode'. Vi vet ganske enkelt ikke nok til å avvise verdien av visdommen som oppstår i unike livssituasjoner.