I vikingetiden og tidlig middelalder fungerte Lolland og Falster som et betydningsfullt grenseområde mellom slavisk og skandinavisk kultur. Denne unike geografiske posisjonen er tydelig dokumentert gjennom slaviske stednavn og den omfattende tilstedeværelsen av slavisk inspirert Østersøkeramikk, som vitner om de danske øenes nære forbindelse med områdene sør for Østersjøen. I boken 'Dania Slavica' drøfter Anna-Elisabeth Jensen de arkeologiske funnene fra denne regionen, samt skriftlige kilder fra tidlig middelalder som forteller om Harald Blåtands ekteskap med en kristen, slavisk fyrstedatter på 900-tallet, og om Svend Estridsens datter Sigrid som giftet seg med en slavisk fyrste i 1000-tallet. Til tross for disse alliansene, var området preget av vedvarende konflikter og gjensidige angrep over Østersjøen. I dag blir Lolland og Falster ansett som en integrert del av Danmark, men i fortiden utgjorde de en bufferzone for den danske kongemakten mot andre makthavere i Østersjøen, et grenseområde preget av konflikt, forhandlinger og piratvirksomhet.
