Fjodor Dostojevskij har i sine tidlige verk ønsket å gi en stemme til samfunnets mest sårbare i det 19. århundrets Russland, et land preget av en enevoldig tsar og sterke hierarkier. Hans engasjement for sosiale og politiske reformer i et tradisjonelt samfunn førte imidlertid til hans deportasjon til Sibir, hvor han tilbrakte ti år borte fra litteraturen. Det var først etter å ha blitt benådet og rehabilitert i 1859 at han kunne gjenoppta sitt forfatterskap, men han gjorde det med en fornyet litterær styrke. I verk som 'Det døde hus' og 'Kældermennesket' gav han et gripende innblikk i sine opplevelser fra fengselstiden, og adresserte samtidig samtidens nihilisme. Med sitt mesterverk 'Forbrydelse og straf', som skildrer den samvittighetsplagede morderen Raskolnikov, utviklet Dostojevskij en ekstrem grad av psykologisk realisme, både i form og innhold. Dette ga ham muligheten til å utforske komplekse temaer rundt forbrytelser, rettssystemer og straff i etterfølgende storverk som 'Idioten', 'Onde ånder' og 'Brødrene Karamazov'. Dostojevskij nærmet seg med stor dybde de eksistensielle spørsmålene og konflikten i menneskesinnet.
