I 1660 sendte det bedre borgerskap og representanter fra kirken en ydmyk henvendelse til kongen, hvor de fremsatte et forslag om at Danmark skulle bli et arvekongerike. Tidligere hadde adelen hatt myndighet til å velge kongen, men de urolige Svenskekrigene hadde brakt landet i en kritisk situasjon, noe som skapte et behov for endring. Frederik 3. takket ja til denne ordningen og tolket arverettigheten slik at han nå kunne utpeke seg selv som enevældig konge. Den offisielle propagandaen framstilte denne makten som guddommelig gitt, og arven etter ham skulle gå videre til de påfølgende åtte kongene. Det var ikke før Frederik 7. i 1849 undertegnet Grundloven at enevælden ble avskaffet. Denne styreformen satte dype spor i både stat og samfunn, og til tross for at den ble opphevet for over 150 år siden, er vaner og opplevelser fra perioden fortsatt synlige blant danskerne, blant annet i form av en sterk tillit til staten. Følg med når Michael Bregnsbo, lektor ved Syddansk Universitet, gir en grundig forelesning om enevælden.
