"Da skolen blev alles: Tiden efter 1970" er en grundleggende utforskning av det norske utdanningssystemets utvikling etter 1970. Boken tar for seg innføringen av lommeregnere og datamaskiner i klasserommene, samt hvordan idrett ble et fellesområde for både gutter og jenter. Den belyser også revitaliseringen av friskoletradisjonen gjennom lilleskolene. Det fokuseres på økende oppmerksomhet rundt elevers sosiale og etniske bakgrunn, samt deres varierte utvikling og talenter. Boken argumenterer for at barn ikke nødvendigvis kan, eller skal, lære det samme til enhver tid, og at individuelle elevplaner etter hvert avløste tradisjonelle skoleskjemaer. Med en voksende ambisjon om å inkludere de fleste elever innenfor folkeskolen, ble omgangstonen mer demokratisk, og elevråd samt foreldrevalgte skolebestyrelser ble integrert i skolens dagligliv. Forfatteren belyser den omfattende debatten som preget perioden, fra 1970-årenes diskusjoner om indoktrinering, til ønsker om å styrke fagligheten ved årtusenskiftet, og de pågående debattene rundt lærernes arbeidstid. Mens mye ble forandret, forble fag som dansk, matematikk og historie sentrale, med engelsk som et viktig supplement. Skolens rolle og dens betydning i samfunnet diskuteres grundig, og leseren får innsikt i de dramatiske forandringene som har formet det moderne utdanningslandskapet.
