Boken "Da skolen blev sin egen: 1920-1970" tar leseren med tilbake til en avgjørende periode i norsk utdanningshistorie, hvor folkeskolen ble den felles skolen for majoriteten av barna. I takt med samfunnsendringer, som overgangen fra landbrukssamfunn til byliv og en bedret økonomi, fikk stadig flere elever mulighet til å fortsette sin skolegang etter 7. klasse. Boken utforsker hvordan nye pedagogiske reformer, med fokus på barnet i sentrum og en mindre autoritær lær rolle, begynte å gjøre sitt inntog, selv om mange skoler forble preget av tradisjonelle metoder. Kirkens lange dominans over skolens struktur og innhold begynte å avta, samtidig som nye psykologiske teorier og ekspertgrupper fikk økt innflytelse. Dette førte til en mer differensiert tilnærming til undervisning, nå med spesialundervisning for de svakeste elevene. I tillegg beskrives ulike skoleeksperimenter fra perioden som bidro til en mer akademisk utdanning for lærerne, noe som igjen styrket respekten for skolen. Boken belyser også hvordan foreldre begynte å etterspørre mer utdanning for barna sine, noe som ytterligere drev utviklingen fremover.
