Boken tar oss med på en indre reise hvor teksten springer ut fra hjertet. Her får vi følge flere sider av forfatterens personlighet som løper fritt i en indre sjø, mens de konfronterer det uendelige stjernehimmelen og universet. Dette avspeiler en dyp følelse av 'monolog', en introspektiv samtale med seg selv. Forfatteren uttrykker en lengsel etter å unnslippe hverdagens trivielle bekymringer og tener en forkjærlighet for ensomme reiser med ryggsekk på ryggen. Betydningen av å være alene på veien, slik som beskrevet i setninger som 'dyp, ensom, og stille' og 'jeg er veien, jeg er den fjerne reisende, jeg er alle som seiler ut', kommer sterkt frem. Det er en uendelig søken etter frihet og opplevelser, som nesten er genetisk definert. I ensomhetens rom kan man slippe løs tankene, la dem flyte fritt, mens man kun ser opp mot den glitrende stjernehimmelen, som er mer enn nok.
