Denne avhandlingen undersøker fonologien til intonasjonsnivået i Stockholm-svensk. I motsetning til de fleste andre germanske språk, benytter svensk og norsk tonehøyde for å formidle både leksikalsk og setningsnivåinformasjon. Tidligere forskning har vist at kombinasjonen av leksikalske toner og setningsnivåtoner skaper to nivåer av tonal fremtredendehet i Stockholm-svensk, en distinksjon som er vanskeligere å gjøre i andre germanske språk. Disse funnene gjør Stockholm-svensk spesielt interessant fra et typologisk perspektiv. Avhandlingen diskuterer både funksjonen og de fonologiske egenskapene til fremtredende nivåer, med særlig fokus på det høyere fremtredende nivået. Det argumenteres for at dette nivået ikke bare brukes til å markere fokus, men også for å markere venstre kanter av fonologiske enheter. Videre utforsker avhandlingen variasjonen av tonehøydekonturer som finnes ved høyre kanter av fonologiske enheter, og viser at det finnes større variasjon etter den nukleære aksenten.
