I boken 'Samtalen, skjønnet og evidensen' tar Kari Martinsen leserne med på en viktig og tankevekkende reise hvor hun utforsker sammenhengen mellom saklighet, skjønn, språk og evidens. Martinsen utfordrer leserne til å reflektere over hvordan omsorgsyrkene prioriterer vitenskap i interaksjoner med mennesker i forskjellige livsnyder og situasjoner. Hun understreker at fagsamtalen er forankret i den vanlige hverdagssamtalen og belyser denne gjennom innsikter fra filosofer som Hans Skjervheim, Søren Kierkegaard og Knud Ejler Løgstrup. Boken dykker også ned i betydningen av fortelling og skjønn, supplert med perspektiver fra Jakob Knudsen og Paul Ricoeur. Martinsen fremhever en verden der relasjoner og avhengighet er essensielle, og hvor fellesskapet får en sentral plass. Videre kritiserer hun evidensbasert sykepleie, et begrep som er dypt forankret i dagens helsevesen, ved å drøfte både dets begrensninger og muligheter. Hun beskriver hvordan evidensbasert medisin ofte blir en mekanisk anvendelse av manualer, der de eksistensielle spørsmålene, som er avgjørende for menneskelig erfaring, blir oversett.
