I likhet med mange av mine generasjon, oppdaget jeg Albert Camus i videregående skole. Han ble min følgesvenn mens jeg reiste rundt i Europa, og jeg bar med meg hans tanker inn i både relasjoner og krevende perioder i livet. Senere har jeg stadig inkludert hans verk i universitetets klasser jeg har undervist i, og jeg har alltid kommet ut av dem med en fornyet beundring for hans kunst. Det er klart at min oppfatning av Camus for tretti år siden var svært ulik den jeg har i dag. Mens min beundring og tilknytning til hans skrifter forblir like stor som før, er grunnene til denne tilknytningen mye mer komplekse og nyanserte. Den 16. oktober 1957, mens Albert Camus spiste i en liten restaurant på Paris' venstre bredd, ble han informert av en servitør om at radioen nettopp hadde annonsert at han hadde blitt tildelt Nobels litteraturpris. Camus nektet for at dette kunne stemme, og påsto at det var andre som var langt mer verdige til æren. Likevel var han allerede kjent verden over som en stemme av betydning.
