I Elin Anna Labbas romandebut, "Ale mana merrii", utforskes en gripende mor- og datterskildring i møte med ødeleggende forandringer i deres livsmiljø. Når Ingá og Rávdná vender tilbake til sommerlandet, oppdager de at landsbyen deres er oversvømt. Uten varsel har Bolaget demmet opp innsjøen, og det som tidligere var et rikt sjøsystem, har nå blitt et ugjestmildt hav. Når de ror ut for å redde det som er igjen, skuer de kjennemerker fra det som en gang var, som takene på de gamle kåtene i dypet. Det moderne samfunnet nærmer seg dem med sin teknologi, men de nye kraftledningene svever høyt over hodene deres, uten å gi dem noen forbindelse til fremtiden. I luften kan man kjenne elektrisiteten, mens fuglenes kvitre gradvis forsvinner. Rávdná tar det dristige valget å bygge et ordentlig hus, til tross for at hun som nomadiserende same ikke har lov til dette. Denne beslutningen fører til en økende distanse mellom dem og de andre i bygda, samtidig som vannet uunngåelig truer dem. "Ale mana merrii" fanger essensen av et liv i konflikt med naturkreftene og samfunnets krav, og gir en dyp innsikt i de følelsesmessige og fysiske utfordringene som følger med. Historien er en kraftfull kommentar til kampen om å bevare identitet og hjemmeliv, hvor det stigende vannet blir et symbol på både livsgrunnlaget og det truende.
