Den mye omtalte diktsamlingen 'Stay, Illusion' av Lucie Brock-Broido, som er finalist til National Book Award, trer frem som et lys i en ødelagt, men vakker verden. Hennes dikt sprudler av magi samtidig som de konfronterer virkeligheten med brutal ærlighet. Enten de tar utgangspunkt i det forestilte rommet 'Abandonarium' eller beskriver de avlende og dyreplagerende miljøene der dyr blir behandlet 'humant', eller til og med i de surrealistiske omgivelsene knyttet til dødens rekke, gir disse tekstene en unik stemme – strålende, intim, overraskende og hjerteskjærende. Brock-Broidos poesi navigerer mellom den overdådige teaterverden og det gåtefulle, fra det prangende til det uornamenterte, mens hun utforsker Amerika for å hente materialer som uredd skildrer nåtidens realiteter. Storslagenhet omformes til komisk ironi: 'Vi har kommet i takt med vårt Jeg / Som en marmoset som tar av seg sin store ape-drakt.' Hun tør å utfordre det uforklarlige: 'Vingene ble etterlatt på klem / Ved altaret der jeg har knelt hele natten, skjelvende, lent, røff / Som rått sukker, og søt.' Hvert dikt fungerer som en opprørsk kjede av ord: 'Vær snill.'
