Den internasjonale intervenasjonen etter opprøret i Libya i 2011 mot Muammar Gaddafi ble i utgangspunktet sett på som en bemerkelsesverdig suksess. Dette storslagne tiltaket markerte FNs Sikkerhetsråds første bruk av doktrinen 'ansvaret for å beskytte', og det ble forhindret en forestående masseutryddelse av sivile. Det ble også sett på som en gyllen mulighet for demokratiske krefter til å føre Libya ut av et 40-års diktatur. Imidlertid ble denne optimistiske oppfatningen raskt dempet. Følgende regjeringer maktet ikke å etablere myndighet over de stadig voksende væpnede gruppene, og splittelser mellom regioner, byer, islamister og andre grupper førte til rivaliserende administrasjoner og utløste borgerkrig. Den eksterne intervenasjonen eskalerte. Ian Martin gir i sin bok et unikt førstehåndsperspektiv på de mange spørsmålene som oppsto fra den internasjonale involveringen. Var det en berettiget respons på trusselen mot sivile? Hva var årsaken bak Sikkerhetsrådets resolusjoner, inkludert autoriseringen av militæraksjon? Hvordan reagerte NATO på denne autoriseringen? Hvilken rolle spilte spesialstyrkene i opprørernes innsats?
