Det romerske imperiet ble skapt gjennom krig og opprettholdt ved hjelp av militær styrke. Dets varighet kan i stor grad tilskrives romernes evne til å assimilere og assimilere de ulike folkene og kulturene innenfor sine provinser. I de tidlige årene av Roma ble det ikke opprettet territorier gjennom annektering, men heller ved å inngå allianser, først med italienske stammer og deretter med herskere i omkringliggende stater. Flere territorier ble ervervet uten krigføring, gjennom ledere som hadde utviklet nære bånd til Roma. Roma innså at det hadde økonomiske fordeler av disse områdene, med tilgang til landbruksprodukter, mineraler, mannskap til armene, slaver og handelsveier. Styringen av provinsene ble skreddersydd etter karakteren til landene og folket. Fiendtlige folkeslag utenfor Romas grenser utgjorde en trussel som Roma kunne ta hånd om på vegne av de som befant seg innenfor sitt område. Krigsherrer kunne bli erobret, men de kunne også bli bestukket. Innfødte guder ble i så stor grad som mulig likestilt med romerske guder. Mange forskjellige språk, skikker og religioner fortsatte å eksistere under romersk styre.
