Før de første spesialdesignede utstillingsrommene og maleriutstillingene dukket opp, var det å vise kunst primært knyttet til vanen med å dekorere rom for politiske minnesmerker, religiøse festivaler og markedsføringsstrategier. Palasser, klostre, fasader, plasser og butikker fungerte som midlertidige og privilegerte arenaer for kunstutstillinger, hvor samfunnsliv ble praktisert, og idéen om utstilling utviklet seg. Hvilke steder og hendelser var dette? Hvilke estetiske, kulturelle, sosiale og politiske diskurser krysset veier med den tidlige idéen om utstillingsrom? Hvordan har det å stille ut kunst formet et nytt vokabular innen disse arrangementene, og i hvilken grad har disse anledningene påvirket utstillingspraksiser? Boken gir en grundig utforskning av opprinnelsen til utstillingsrommet ved å studere visuell og skriftlig billedspråk fra den tidlige moderne perioden. Den revurderer hendelser og vaner som bidro til å forme imagery til utstillingsrommet og til å definere utstillingspraksis, hvor både mikrohistorier og langsiktige perspektiver blir utforsket.
