I 1650 var den åndelige og politiske makten til den katolske kirke blitt svekket. De to avgjørende sjokkene fra den protestantiske reformasjonen og trettiårskrigen hadde gjort at Roma, kjent som den Evige By og Caput Mundi (verdens hode), mistet sin fremste posisjon i Europa. I denne konteksten trådte en ny pave, Alexander VII, frem. Fylt med religiøs iver, politisk dyktighet og en besettelse for bygging, hadde han som mål å gjenopprette prestisjen til sin kirke ved å gjøre Roma til det uunngåelige reisemålet for Europas intellektuelle, politiske og kulturelle elite. For å oppnå dette hyrte han inn Gianlorenzo Bernini, som allerede var anerkjent som den viktigste levende kunstneren, noe som ikke var en liten prestasjon i en tid preget av store navn som Rubens, Rembrandt og Velazquez. Sammen dannet Alexander VII og Bernini den største kunstneriske duoen i historien, hvor de oppfant konseptet om myk makt og den ideelle reisedestinasjonen. Deres felles innsats førte til skapelsen av Barokk-Roma, en by mer vakker og praktfull enn den hadde vært siden keisertiden.
