Analfabeten av Agota Kristof er en gripende samling av elleve korte fortellinger som sammen vever et større narrativ. Boken gir leserne et innblikk i Kristofs barndom i Ungarn, hvor hun vokser opp med en far som er lærer. Hun utforsker minner fra den traumatisk atskillelsen fra sin bror, som ble sendt på kostskole, samt sin egen introduksjon til skriving gjennom dagbokføring. Kristof reflekterer over den mørke tiden preget av Stalin-kulten og den smertefulle flukten fra hjemlandet. De tidlige årene i Sveits beskrives som en ensom ørkenvandring, der hun må navigere i en ny virkelighet uten språk, og hvor hun opplever kampen med å være helt uten lese- og skriveferdigheter. Etter hvert mestrer hun det franske språket, men fortsatt med en usikkerhet som preger hennes skrift, ofte med ordboken som en trofast følgesvenn. Kristof skriver med en direkte og konsis stil, lik den hun er kjent for i verkene Tvillingenes dagbok, Beviset og Den tredje løgnen. Hennes besettelse av lesing, som hun beskriver som en sykdom, avslører hennes lengsel etter kunnskap og ord: "Jeg leser alt jeg får tak i, alt jeg får øye på: aviser, skolebøker, plakater, papirlapper jeg finner på gata, matoppskrifter, barnebøker. Alt som er trykt." Analfabeten er en gripende selvbiografi som belyser den sterke kraften i språket og dets betydning for identitet og overlevelse.
