I "Anarchist Prophets" utforsker James R. Martel forholdet mellom anarkisme og det han betegner som archisme, for å utvikle en teori om radikal demokratisk politikk. Martel avdekker hvordan archisme, som representerer en sentralisert og hierarkisk politikk, er en sekularisering av de gamle greske og hebraiske profetiske tradisjonene. Denne formen for styre preger dagens politikk, enten gjennom profetiske løfter om fred og velstand eller trusler om vold. I kontrast til archisme presenterer Martel anarkisme, hvor samfunnet deler en kollektiv form for dømmekraft og visjon. Boken setter fokus på den anarkistiske profeten, som søker å gjenvinne autoriteten som archismen har stjålet fra fellesskapet. Målet for anarkistiske profeter er å gjøre seg selv overflødige ved å gjengi makten tilbake til kollektivet, for å unngå å bli en del av archismen selv. Martel trekker på en rekke filosofiske, litterære og historiske eksempler, fra Hobbes og Nietzsche til Mary Shelley og Octavia Butler, samt kurdisk motstand i Syria og den spanske borgerkrigen.
