Ved sekstiårsjubileet for Sacrosanctum Concilium er situasjonen for katolikker mer kaotisk enn noen gang. Den liturgiske reformen som skulle åpne dørene til en ny æra med fulle kirker og økumenisk forsoning, har ikke lyktes. Tvert imot opplever vi et uforutsigbart antall kirker som stenger eller står tomme. Samtidig har den eldgamle ritus, som modnet i middelalderen og ble prydet med barokke perler, minket betraktelig etter å ha blitt offisielt erklært død på 1960-tallet, men har nå gjort en forbløffende retur over hele verden. Tolerert av Paul VI, tillatt på verdensbasis av Johannes Paul II, erklært fritt tilgjengelig av Benedikt XVI, og for nylig igjen forbudt av Frans, forblir den tridentinske messen en mektig og polariserende realitet i Den romersk-katolske kirke. Den oppfattes som en båt av hellighet og skjønnhet av de prester og troende som omfavner den, mens den av andre betraktes som et aggressivt 'tilbakeskuende' element som de ønsker å avskaffe. I denne åndelige borgerkrigen er spørsmål om autoritet og lydighet alltid nærværende i folks bevissthet.
