I 'Homo Ludens' utforsker Johan Huizinga betydningen av lek som en sentral aktivitet i blomstrende samfunn. Han identifiserer fem hovedtrekk ved lek: den er fri, den skiller seg fra det 'vanlige' eller 'virkelige' livet, den er distinkt når det gjelder både sted og varighet, den skaper orden, og den knytter seg ikke til materielle interesser, dermed kan det ikke oppnås profitt fra den. Huizinga bruker et bredt spekter av tverrkulturelle eksempler fra humaniora, næringsliv og politikk for å undersøke lek i alle dens mangfoldige former, og hvordan det relaterer til språk, lov, krig, kunnskap, poesi, myter, filosofi, kunst og mye mer. Han påpeker at 'sivilisasjon er, i sine tidligste faser, lekt. Den kommer ikke fra lek som et barn som løsriver seg fra livmoren: den oppstår i og som lek, og forlater den aldri.' Med utgangspunkt i Platons tanker, skildrer Huizinga 'mannen som spiller' gjennom middelalderen, renessansen og den tidlige moderne verden. Han trekker også paralleller til vår egen tid og bemerker: 'I amerikansk politikk er [leken] enda mer tydelig. Langt før...'
