Doyle er tilbake ved Scotland Yard etter å ha vært i svangerskapspermisjon, og myndighetene har bestemt seg for å gjøre overgangen lettere for henne ved å tildele henne oppgaven med å assistere DS Isabella Munoz. Dette er imidlertid en skjebne som er bare litt bedre enn å bli dømt til en tortur. Frustrasjonen over å måtte rapportere til Munoz er stor, spesielt med tanke på at Munoz i utgangspunktet sjelden får tildelt alvorlige drapssaker. Som et eksempel på dette var den første oppgaven hun fikk – en mulig selvmordssak i et boligområde, noe som skjer så ofte at det nesten er utrolig at den respondende politibetjenten vurderte det som verdig til å bli tatt opp av en detektiv. Med lite håp om spennende oppdrag, må Doyle nå navigere i en hverdag preget av kjedsomhet og frustrasjon, hvor hun kjemper for å bevise sin verdi i et system som synes å undervurdere hennes kompetanse.
