Mennesket i eldgamle tider levde sitt liv i en konstant skygge av vold og krig, men betraktet ikke dette som noe å frykte eller sørge over. Tvert imot ble denne evige kampen – både fysisk og åndelig – sett på med beundring og ærefrykt, særlig av de indoeuropeiske sivilisasjonene, krigsmestrene, og spesielt av grekerne. 'Agonien' refererer til kampen gjennom hvilken identitet formes, mens 'Polemos' handler om krig, som den 'konge og far til alt' ifølge den gamle greske filosofen Heraclitus. Ved å vise til tenkere som Heidegger, Nietzsche og samtidsforskere, fører Videla leseren tilbake til en pre-platonisk forståelse av livet, der strid og de heroiske dydene som springer ut av den, ikke er feil eller fallgruver, men derimot den høyeste plikten og den mest formative opplevelsen for menneskeheten. Gjennom kampen oppstår både individuelle og kollektive enheter ved å skille seg fra den formløse kaos, og i denne prosessen finner de sin hensikt og utvikler dyder.
