I forelesningsrekken 'Becoming the Archangel Michael's Companion', presenterer Rudolf Steiner en dyp innsikt om hvordan unge mennesker kan navigere i sin tid og skape en bedre fremtid. Disse 13 forelesningene, gitt i Stuttgart fra 3. til 15. oktober 1922, retter seg mot den yngre generasjonen som er ivrig etter å integrere Waldorf-pedagogikk i kulturen. Steiner understreker viktigheten av 'selvutdanning' som en grunnleggende forutsetning for all annen læring. Hans budskap fokuserer på å hjelpe ungdom til å forstå seg selv i lys av verdenssituasjonen. Han påpeker at den intellektuelle bevegelsen på 1700-tallet har brutt den kontinuerlige strømmen av generasjoner, noe som gjør det nødvendig å avvise det generelle aksept av upersonlig samfunnsrutine, livløse intellektuelle tanker og egoisme, både personlig og sosialt. I stedet fremhever Steiner behovet for en pedagogisk tilnærming som er gjennomsyret av kunst og følelser, og som gir indre næring som kan blomstre og vokse over tid.
