Siden 2011 har vi vært vitne til en rekke masseprotester som tydelig reflekterer et dypgående behov for å utfordre og avvikle eksisterende politiske strukturer. Disse bevegelsene er preget av en motstand mot ikke bare de sittende regjeringene, men også mot opposisjonsledere, og den underliggende ideen er ikke å erstatte en ledelse med en annen. I stedet er det en radikal avvisning av behovet for lederskap som sådan. Dette skape et politisk klima som i stor grad er formet av en intens frustrasjon mot virkeligheten, og representerer ikke bare en klassisk klassekamp eller dannelsen av en ny opposisjon, men et dypt antropologisk opprør. Protestene uttrykker et ønske om å frigjøre seg fra de etablerte forestillingene om hvordan samfunn og nasjonalstater skal organiseres. For stadig flere blir det klart at det er på tide å revurdere og omdefinere samfunnets grunnlag.
