I den andre delen av Thorbjørn Jaglands memoarer, som tar oss fra hans oppvekst på et småbruk i Lier til rollen som statsminister, undersøker han den norske konstitusjonens kjerne og bredden av internasjonal politikk. Jagland stiller et viktig spørsmål: Hvor ble det av solidariteten? Med dyp refleksjon tar han for seg hvordan denne verdien har forsvunnet, og hvordan sviket mot de fattige også har preget den rødgrønne regjeringen. Han belyser også tapet av internasjonalisme, der Europa, gjennom en rekke ukloke valg, ser ut til å vende tilbake til gamle, uheldige mønstre. Memoarene fortsetter der første bind slapp, ved landsmøtet i 2002, da han overlot partilederposisjonen til Jens Stoltenberg. Gjennom sine roller som leder av utenrikskomiteen, stortingspresident og senere leder for Den Norske Nobelkomite, observerer Jagland både Norges utvikling og de større globale hendelsene. Med et analytisk og ofte undrende blikk drar han frem de lange linjene fra noen av de mest dramatiske årene i vår nyere historie, inkludert Den arabiske våren, 'krigen mot terror' med dens fatale følgene, Norges involvering i bombingen av Libya, og de økende skillelinjene som urgent former seg i et Europa som trodde det sto overfor en ny vår. I denne boken skildres utallige situasjoner der valget står mellom samarbeid og solidaritet på den ene siden, og maktbruk på den andre, både nasjonalt og internasjonalt. Som Dagbladet skriver om den første delen av Memoarene: 'En uhyre interessant historie om et viktig kapittel i norsk politikk og en sterk personlig skildring av å ta seg til topps i et parti i strid med seg selv.'
