Hva om arkitektur ikke lenger bare var 3D eller 2D, masse eller overflate, objekt eller rom? Tenk om det arkitektoniske miljøet ble sett på ikke som et abstrakt kontinuum, men som en materiell kappe som vokser organisk fra menneskekroppen, og forener huden med omkretsen av en by, en region eller et kontinent, og kanskje til og med selve jordens atmosfære? Denne vidtfavnende hypotesen danner grunnlaget for det teoretiske essayet 'Space as Membrane', skrevet av den tidligere Bauhaus-studenten, arkitekten og kosmologiske teoretikeren Siegfried Ebeling i 1926. Verket har fått annerkjennelse av kjente arkitekter som Mies van der Rohe, men har blitt kritisert av Walter Gropius, samtidig som det forutså flere teknologiske innovasjoner som senere ble introdusert over Atlanterhavet av Buckminster Fuller. Ebelings avhandling har vært gjenstand for flere nyere kommentarer, men teksten selv har forblitt lite lest, delvis på grunn av mangelen på den originale publikasjonen. Denne utgivelsen representerer den første engelske oversettelsen av Ebelings opprinnelige verk, samt den første moderne utgaven av 'Space as Membrane'.
