«Den nye eksistensialismen» byr på en fenomenologisk utforskning av bevissthet, med fokus på hva som virkelig utgjør menneskelige verdier. Eksistensialismen blir fremstilt som en form for romantikk, hvor romantikkens kjerne er følelsen av at mennesket er mer enn dets egne begrensninger; det er ikke bare et vesen, men noe betydeligere. I denne boken argumenterer Wilson for at Nietzsche er den ekte grunnleggeren av den nye eksistensialismen. Nietzsche varslet om ankomsten av supermannen, en figur preget av optimisme og entusiasme som står i stor kontrast til passivitet, selvtilfredshet og flokkmentalitet. Optikken fra den nye eksistensialismen oppfordrer oss til å oppnå en tilstand av konstant bevissthet, hvor vi blir bevisste på hver tanke, hver tro som former vårt personlige verdigrunnlag, og hver handling som uttrykker vårt mest intime og sanne jeg. Dette er essensen av Husserls påstand om at bevissthet er målrettet. Den nye eksistensialismen handler om ren oppmerksomhet. Wilson foreslår at vi bør utvikle en vitenskap om vår egen lykke og oppfyllelse.
