I 'Art and Intimacy' utforsker Ellen Dissanayake kunstens essens og dens dype forbindelse til menneskelig intimitet, som vi ofte omtaler som kjærlighet. Ifølge Dissanayake er kunsten en biologisk utviklet egenskap ved menneskenaturen. Hennes påstand er at de fundamentale trekkene ved kunsten tidligere hjalp mennesker å tilpasse seg miljøet og å reprodusere seg selv vellykket gjennom generasjoner. Boken tar utgangspunkt i det unike menneskelige trekket ved å føde umodne og hjelpeløse spedbarn, noe som har ført til en evolusjon av emosjonell tilknytning. For at mødre skal oppleve sine krevende babyer som verdifulle å ta vare på, har mennesker utviklet evnen til å være kjærlige og tilpasse seg andre fra fødselen av. Dissanayake beskriver hvordan mors og spedbarns gjensidige respons innebærer rytmiske vokaliseringer og overdrevent kroppsspråk, som hun kaller rytmer og sensoriske former. Disse rytmene og formene legger grunnlaget for kunst. Da mennesker naturlig responderer på og benytter rytmiske signaler, har samfunn over hele verden videreutviklet dem til musikk, mime, dans og uttrykk i ritualer som styrker og beriker det sosiale båndet.
