Den nye boken av Ljudmila Ulitskaja er et dypt personlig og intimt verk som tar leseren med på en reise inn i menneskets indre liv. Boken gir et unikt innblikk i møter med seg selv, der tiden rettes mot nåtiden, samtidig som fremtiden virker usikker og svevende. Universet som skildres, er begrenset til et rom fylt med bøker, dagboksider som blar seg, samt minner om gamle kjærligheter og vennskap. Den emosjonelle erindringen bringer frem både lys og mørke stunder, inkludert tapet av kjære, som aldri vil komme tilbake. Disse minnene danner grunnlaget for de ulike fortellingene og memoarene som utgjør boken. Ulitskaja skriver: 'Det ekte navnet på et menneske blir kun kjent etter døden, når en engel gir mennesket en hvit stein med dets sanne navn.' Dette er Ulitskajas mest personlige verk, en samling av memoarer, biografiske skisser, åpenhjertige dikt og dyptgripende refleksjoner. Den spenner over et kaleidoskop av sjangre, fra poesi til prosa, fra eventyr til allegorier, og blander fortellinger med minner på en fengslende måte.
