I boken 'O sudbe' presenteres tre viktige traktater av Cicero: 'O naturen til gudene', 'O divinatsii' og 'O sudbe'. Disse verkene spiller en betydelig rolle i hans opplysningsprogram. Cicero gir en grundig og omfattende kritikk av de dominerende overtroene, samtidig som han tydeliggjør sitt eget syn på religion. Han uttrykker sin overbevisning om at man bør akseptere kun det som kan bevises gjennom strenge rasjonelle argumenter eller som er rettferdiggjort av historisk praksis. Denne teksten er dermed ikke bare en filosofisk diskusjon, men også en viktig kommentar til samtidens trosforestillinger.
