I middelalderen var Astronomia, som var en av de Syv Frie Kunstene, nært knyttet til astrologi så vel som astronomi. Det var faktisk først på 1600-tallet at de to disiplinene begynte å bevege seg fra hverandre, i takt med at et materialistisk verdensbilde fikk mer fotfeste. Der menneskelig skjebne en gang ble sett i lys av stjerner og planeter, og åndelige eller sjelsmessige kvaliteter ble knyttet til den naturlige verden, ble kosmos nå oppfattet som bestående av gasser, ild og døde steiner. Rudolf Steiner tilfører en ny åndelig dimensjon til vår forståelse av himmelrommet. Han hevder at menneskeheten er dypt forbundet med kosmiske vesener, som igjen er relatert til planeter og stjerner. Det finnes en mening i kosmos. Selv om Steiner avviser den enkle oppfatningen om at planetene styrer livene våre og atferd, viser han likevel en klar forbindelse mellom himmellegemene og menneskene. Samtidig kritiserer han den overfladiske tilnærmingen i mye av astrologien og understreker at vi som individer, med veiledning fra åndelige vesener, kan velge vår egen vei.
