I løpet av de siste tiårene har observatører av den vestlige sivilisasjonen registrert en tydelig trend: de gamle samfunnsgrunnlagene faller, og både moral og personlig karakter blir ofte skjøvet til side eller forsvinner helt. Dette reiser det presserende spørsmålet: Hvordan kan vi dyrke karakter når ingen ser ut til å kunne gi en klar definisjon på hva karakter faktisk innebærer, og hva vi bør strebe etter? Med en rik arv og tydelige tekster om innholdet i menneskelig karakter, fremstår kristendommen som særdeles egnet til å ta tak i denne utfordringen. Likevel har også kirken, i mange sammenhenger, bidratt til å svekke den dybden og meningen som et rikt begrep om karakter kan gi. Mange og varierte årsaker ligger bak dette fenomenet, men en vesentlig faktor stammer fra teologien. Spesielt har moderne lutheranisme hatt vanskeligheter med å finne den rette balansen mellom moral og utvikling av karakter, da disse aspektene ofte har blitt oppfattet som gjensidig utelukkende.
