I "Jeremiah" tar Kathleen O'Connor for seg de komplekse emosjonelle utfordringene knyttet til både kollektive katastrofer og intime traumer. Hun fremhever hvordan det kan være en krevende prosess å gjenopprette seg etter følelsesmessig og fysisk smerte. O'Connor analyserer Jeremiah, hvis intense og følelsesladde språk kan vekke minner om smerte hos leserne, men som også fungerer som et dokument for hvordan et gammelt samfunn – og profeten personlig – forsøkte å gjenskape et ødelagt sosialt liv. Både profeten og boken gir et traumasrammet fellesskap et språk til å uttrykke katastrofen; de hjelper til med å forandre selvforståelsen fra en illusorisk sikkerhet til identitet som overlevende, former individer som ansvarlige moralske agenter, viser Gud som også deler lidelsen, og inviterer til en ny konstruksjon av virkeligheten.
