I en verden fylt med falske veier og illusjoner har selv de største religionene blitt fanget i koloniale rammer eller egoisme som forråder deres sanne essens. Dette har ført til at planeten vår står overfor alvorlige klimakatastrofer, muligheten for atomkrig, og en internettovervåkning som gjør oss til fanger av usynlige rovdyr. Men det finnes en vei som er tidløs, og som nå er mer relevant enn noen gang. Denne veien er dypt forankret i menneskehetens psyke og resonnerer med universell visdom. Den finnes i den kinesiske forståelsen av Tao, i den buddhistiske åttefoldige stien, i islams fem søyler, og hos urfolk som har oppsummert sine innsikter som Harmoniens vei. Dette konseptet blir også sterkt forankret i Jesu lære, hvor han proklamerte 'Jeg er Veien' (Johannes 14:6), og hans første disipler ble kjent som 'følgesvenner av Veien', basert på hans saligprisninger (Matteus 5-7). Mens tradisjonell klosterliv ofte har begrenset sine løfter til celibatære som er adskilt fra verden, åpner den nye monasticismen løftene basert på saligprisningene for alle. En av grunnene til at benediktinerordenen overlevde gjennom det andre årtusen er med stor sannsynlighet dens evne til å tilpasse seg og fornyes samtidig som den forblir tro mot sitt kjerneinnhold.
