Emilia Pardo Bazán var en fremtredende europeisk forfatter og intellektuell på slutten av 1800-tallet, og hennes betydning vokser stadig. Hun er kjent som den første som innførte naturalismen i spansk litteratur. Hennes mest berømte verk, "Los pazos de Ulloa" (1886), skildrer den gryende forfallet i det galisiske bygdesamfunnet og har blitt ansett som hennes mesterverk. Pardo Bazán skrev ikke bare romaner, som "La madre naturaleza" (1887) og "Insolación" (1889), men også en rekke essays, dikt og over fem hundre noveller som hun samlet i flere samlinger. Hennes engasjement for kvinners rettigheter og hennes rolle som en tidlig feminist gjør at mange av hennes verk tar for seg temaer som kjønnsbasert vold. I denne novellesamlingen, som henter fra samlingene "La dama joven" (1885) og "Cuentos de amor" (1891), finner leseren eksempler på hennes skarpe samfunnskritikk og dyptgående utforskning av menneskesinnet.
