Statlig hemmelighold benyttes stadig oftere som en forklaring på den reduserte offentlige debatten rundt nasjonale sikkerhetsspørsmål. Utrykket 'som er klassifisert' brukes ikke lenger primært for å beskytte nasjonale hemmeligheter mot legitim fiendtlighet, men snarere for å kvele offentlig diskusjon om nasjonal sikkerhet. I dagens Washington ser myndighetene ofte på hemmelighold som en praktisk løsning på mange av sine problemer. Men altfor ofte handler disse problemene ikke om utfordringer knyttet til nasjonal sikkerhet; de involverer i stedet politisk pinlighet, avdekking av dårlig ledelse, inkompetanse, korrupsjon og til og med kriminelle handlinger. For at nasjonale sikkerhetsspørsmål skal få en plass i demokratisk drøfting, må publikum ha tilgang til grunnleggende fakta som underbygger disse spørsmålene. Jo mer disse faktaene forsvinner under et teppe av statlig hemmelighold, desto mindre plass er det for demokratisk prosess, og mer av diskusjonen havner i hendene på stort sett ikke-valgte eliter innen nasjonal sikkerhet. Veien videre krever at vi tenker mye mer kritisk.
