I begynnelsen av 1920-tallet skapte Mikhail Bulgakov en triade av fortellinger, hvorav 'Sobache serdtse' (1925) er den mest kjente. Disse verkene, inkludert 'Djavoliada' (1923) og 'Rokovye jajtsa' (1924), representerer en kraftfull respons på den sovjetiske utviklingen og det sosialistiske samfunnets fremvekst i Russland. Bulgakov skildrer en virkelighet preget av drastiske samfunnsendringer og kritiserer det som et verdiløst 'sharikovsk' system. De to førstnevnte fortellingene ble utgitt henholdsvis i 1924 og 1925, mens 'Sobache serdtse' måtte vente hele 43 år på sin publisering. Bulgakovs satire fortsetter den tradisjonelle linjen i russisk prosa, i samme ånd som forfattere som Gogol og Saltykov-Sjtjedrin. I hans tidlige fortellinger kan man allerede ane frøene til de komplekse temaene som senere utvikles i hans mest berømte verk, 'Master og Margarita'.
