I boken 'Balance in Teaching' rettet mot lærerne ved den første Waldorf-skolen i Stuttgart, fremhever Rudolf Steiner nødvendigheten av en helt ny og helhetlig tilnærming til utdanning for å kunne møte de uheldige tegnene på uærlighet og fremmedgjøring i samfunnet. Steiner påpeker at vellykket undervisning krever en levende syntese av tre essensielle elementer: 'den åndelige gymnasten', 'den sjelfulle retorikeren' og 'den intellektuelle professoren'. Blant disse er den formative effekten av retorikerens evne til å dyrke kunstnerisk tale av største betydning. Han hevder med styrke at 'ekte undervisning kan ikke være kjedelig', og gir flere eksempler på hvordan lærere kan observere naturfenomener så nært at deres kreative liv kan strømme inn i elevenes bevissthet gjennom lærerens egne ord i klasserommet. Videre utforsker han, med åndelig vitenskapelig dybde, hvordan lærernes handlinger direkte påvirker den fysiologiske kjemien hos elevene. Fra dette perspektivet kan utdanning betraktes som en form for terapi, hevet til et høyere nivå, og bør derfor sees i lys av denne transformative kraften.
