I et uferdig romanprosjekt fra 1930-årene plasserer Hermann Broch novellen 'Barbara' som et sentralt verk. Fortellingen følger en jeg-person som utvikler dype følelser for barnelegen Barbara. Konflikten i historien oppstår fra hennes sterke samfunnsengasjement, som står i kontrast til jeg-personens personlige søken etter lykke, familie og barn. Gjennom denne dyptgående fortellingen utforsker Broch de komplekse forholdene mellom kjærlighet og samfunnsansvar, og stiller spørsmål ved hva som virkelig betyr noe i livet.
