I løpet av de første femti årene av datamaskinrevolusjonen har forskere forsøkt å programmere elektroniske kretser til å behandle informasjon på samme måte som mennesker gjør. Denne tilnærmingen har gitt oss en følelse av trygghet, ved at vi kan tro at bak hver ny datamaskinfunksjon, uansett hvor mirakuløst rask eller kompleks, ligger menneskelig tenkning og logikk. Imidlertid har banebrytende datavitere begynt å innse at elektroniske kretser egentlig er fremmede for vår naturlige måte å tenke på. Forskjellen mellom menneskesinnet og datamaskinens evner er ikke bare en gradmessig forskjell (som hastighet), men en kvalitativ forskjell (hvordan). Forfatteren fremhever at datamaskiner fungerer best når tankene deres får komme til uttrykk gjennom samspillet mellom millioner av små operasjoner som interagerer parallelt med hverandre. Hvorfor, til tross for at datamaskiner har svært ulike styrker og svakheter sammenlignet med mennesker, fortsetter vi da å forsøke å programmere dem til å tenke som oss? Dette verket tar for seg en bredde av idéhistorie fra Galileo til Newton til Darwin, samtidig som det er like komfortabelt i moderne kontekster.
