I det politiske landskapet i det forrige århundre har ingen by hatt en mer fremtredende, men ofte katastrofal rolle enn Berlin. Samtidig har Berlin også vært et dynamisk senter for kunstnerisk og intellektuell innovasjon. Mens Paris ble omtalt som 'Kapitalen av det 19. århundre', ble Berlin signaturbyen for de neste hundre årene. En gang et symbol på modernitet, ble byen på 1930-tallet assosiert med urettferdighet og maktmisbruk. Etter 1945 ble Berlin det ikoniske symbolet på Den kalde krigen. Siden murens fall har Berlin på nytt blitt representant for menneskehetens håp om en ny begynnelse, men der forsiktighet fremdeles preges av traumer fra den nære fortid. David Clay Larges definitive bok om Berlins historie er rammet inn av de to tyske gjenforeningene i 1871 og 1990. Mellom disse to hendelsene, går flere tematiske tråder gjennom byens historie: et vedvarende mindreværdskompleks, en mistillit blant mange vanlige tyskere, og den nasjonale ledelsen av den 'ubegavede byen'.
