Da nevroviteren Susan Barry var femti år gammel, dro hun på en uforglemmelig reise til Manhattan. Da hun steg ut fra den dunkle undergrunnen og inn i sollyset, så hun en utsikt over byen som hun hadde vært vitne til mange ganger før, men som hun nå opplevde på en helt ny og forbløffende måte. Skyskraperne ved gatehjørnene syntes å strekke seg mot henne som baugen på enorme skip. Grenene fra trærne projiserte seg oppover og utover, og innhyllet henne i en taktil opplevelse av rom. Bladene dannet intrikate mosaikker i tre dimensjoner. Med hvert blikk opplevde hun en fortryllende ny følelse av å være dypere inne i en tredimensjonal verden. Barry hadde vært skjeling og stereoblind siden tidlig barndom. Etter et halvt århundre med å oppfatte omgivelsene sine som flate og komprimerte, opplevde hun denne dagen Manhattan i stereodybde for første gang i livet. Som nevroviter forstod hun hvor ekstraordinær denne transformasjonen var, ikke bare for seg selv, men også for den vitenskapelige forståelsen av den menneskelige hjernen.
