I denne provoserende boken hevder Sabine Hossenfelder, en uavhengig fysiker, at den moderne besettelsen med skjønnhet innen fysikk har ført til imponerende matematikk, men dårlig vitenskap. Fysikere som vurderer svart hull-teorier eller forsøker å forutsi oppdagelser ved CERN anser ofte at de beste teoriene er vakre, naturlige og elegante. Dette estetiske kriteriet skiller mellom populære teorier og de som kan avfeies. Hossenfelder argumenterer for at denne troen på skjønnhet har blitt så dogmatisk at den nå er i konflikt med vitenskapelig objektivitet. Observasjoner har ikke vært i stand til å bekrefte forbløffende teorier som supersymmetri eller grand unification, teorier utviklet av fysikere basert på estetiske kriterier. Dessverre er disse teoriene, som virker «for gode til å være sanne», faktisk umulige å teste, noe som har ført fysikkfeltet inn i et blindspor. For å komme seg ut av denne situasjonen må fysikere revurdere sine metoder. Bare ved å omfavne virkeligheten som den er, kan vitenskapen avdekke sannheten.
