Siden Darwins tid har biologer forsøkt å forstå opprinnelsen til vår moralske sans. Hvordan kan det ha seg at mennesker, til tross for en tilsynelatende 'egoistisk' overlevelsesinstinkt, engasjerer seg i selvoppofrelse og utvikler konsepter som dyder og skam for å rettferdiggjøre altruisme? En rekke teorier har blitt lagt frem; noen legger vekt på nepotisme, mens andre fokuserer på fordelene ved gjensidighet eller gruppeutvalg. Men den evolusjonære antropologen Christopher Boehm mener at de eksisterende forklaringene ikke strekker til. I sin bok 'Moral Origins' presenterer han en elegant ny teori. Gjennom en forskning som strekker seg over 6 millioner år, argumenterer Boehm for at vår moralske sans fungerer som et sofistikert forsvarsmekanisme, som gjør at individer kan overleve og blomstre i grupper. En av de største risikoene ved liv i grupper er muligheten for å bli straffet for feiltrinn av de rundt oss. Mobbere, tyver, gratispassasjerer og særlig psykopater, som kompliserer samhandling i fellesskapet, illustrerer nødvendigheten av denne moralske beskyttelsen.
