I 1974, i en tid der kvinnebevegelsen var på sitt høydepunkt, utfordret Juliet Mitchell sine medsøstre i feminismen ved å stille spørsmål ved den etablerte oppfatningen om at Freud var en fiende av kvinners rettigheter. Hun hevdet at å avvise psykoanalysen som en borgerlig og patriarkalsk idé ville være skadelig for feminismen. Mitchell poengterte at psykoanalysen, uansett hvordan den måtte ha blitt anvendt, ikke er et uttrykk for et patriarkalsk samfunn, men snarere en analyse av det. "Hvis vi ønsker å forstå og utfordre undertrykkelsen av kvinner," sier hun, "kan vi ikke overse psykoanalysen." I en nyinnført introduksjon skrevet spesielt for denne utgaven, reflekterer Mitchell over det endrede forholdet mellom disse to viktige innflytelser på 1900-tallets tenkning. Orginal og provoserende, forblir 'Psykoanalyse og Feminisme' en vesentlig del av den feministiske kanon.
