Poeten Rosemary Tonks' 'forsvunnethet' på 1970-tallet er et av litteraturverdenens mest fascinerende mysterier, og ble utforsket i et BBC-program i 2009 med tittelen 'The Poet Who Vanished'. Etter å ha utgitt to ekstraordinære diktsamlinger og seks satiriske romaner, vendte hun ryggen til litteraturmiljøet etter en rekke personlige tragedier og helseutfordringer. Disse opplevelsene fikk henne til å stille spørsmål ved litteraturens verdi, og hun begav seg ut på en rastløs og selvplagende åndelig søken. Dette innebar en fullstendig avvisning av poesi og en undertrykkelse av egne bøker. I et intervju fra 1967 beskrev hun sine litterære forfedre, Baudelaire og Rimbaud, og uttalte: 'De var begge poeter fra den moderne storbyen som vi kjenner den, og ingen har gidda å lære det som kan læres fra dem... Diktets hovedoppgave er å vekke - å få sansene til å svinne hen.' Hennes poesi, publisert i 'Notes on Cafes and Bedrooms' (1963) og 'Iliad of Broken Sentences' (1967), er en livlig hyllest til det hedonistiske livet på 60-tallet.
