Den sene 20. århundre har vært vitne til fremveksten av et uventet og ekstraordinært fenomen: islamistiske politiske bevegelser. Fra tidlig på 1970-tallet begynte militante grupper å reise seg mot styrende regimer i den muslimske verden, noe som forsterket politiske konflikter overalt. Deres jihad, eller 'Hellige Kamp', hadde som mål å etablere en global islamsk stat basert utelukkende på en streng tolkning av Koranen. Den religiøse ideologien fungerte som en samlende kraft, og tiltrakk seg følgere fra ulike samfunnslag, fra studenter og unge byboere til middelklassen. Etter en tidlig triumf med den islamske revolusjonen i Iran, førte bevegelsen jihad mot Sovjetunionen i Afghanistan og proklamerte for første gang en doktrine preget av ekstrem vold. På slutten av 1990-tallet, etter å ha mislyktes i å oppnå politisk makt andre steder, oppsto det et skille: moderate innen bevegelsen begynte å utvikle nye konsepter for 'muslimsk demokrati', mens ekstreme elementer resorterte til omfattende terrorangrep verden over.
