Eva Erben vokser opp i Praha som datter av jødiske foreldre. I 1941 blir familien hennes deportert til Theresienstadt, og i 1944 videre til Auschwitz. Eva overlever både konsentrasjonsleirene og de forferdelige dødsmarsjene. Hun blir tatt hånd om av omtanke og medfølelse fra tsjekkiske bønder, som gir henne hjelp i en av de mest kritiske tidene i hennes liv. Etter krigen vender hun tilbake til Praha, før hun i 1949 emigrerer til Israel. Gjennom sin tekst formidler forfatteren et stille, men kraftfullt vitnesbyrd om sine opplevelser. Det grusomme som preget denne perioden, er ofte bare antydet mellom linjene, noe som gir en dypere forståelse av tragedien. Hun skildrer også den utfordrende overgangen tilbake til en tilsynelatende 'normal' hverdag etter krigen, hvor realitetene fra fortiden fortsatt hjemsøker henne.
